Drosjen strøk inn i Cabinda-provinsen. Den smale asfaltveien var pent innramma av en påtrengende og prektig tropisk flora. Som en severdighet i seg selv hadde regnskogen Mayombe slått følge med meg ut av Republikken Kongo. Over grensen, og inn i denne snodige, lille eksklaven som tilhører Angola – et land hvis visum angivelig var blant verdens vanskeligste å oppdrive. Men halvannen måned...
En oker støvsky iblanda blågrå eksos fotfulgte den vesle, skramlete mopeden langs stien som snirkla seg gjennom den kongolesiske jungelen. Med meg og den tunge sekken på baksetet var det sannsynligvis et svare strev å styre klar av røtter og steiner, grøfter og hull. Men tenåringsmopedisten hadde kontroll. Manøvrene var en desto større påkjenning for passasjeren. Jeg stønna og grynta suksessivt...
Perlekjedet av logistiske lykketreff som oppsto fra øyeblikket jeg kryssa grensa til Gabon var både uventa og uforklarlig. Det var nesten til å bli mistroisk av. Hvordan alt kontinuerlig korresponderte, hvordan det ene transportmiddelet helt sømløst kunne avløse det neste. Var ikke dette påfallende enkelt til at jeg ikke hadde lagt særlig detaljerte planer?…
Den kamerunske grenseoffiseren sukka tungt. Svetten glinsa i ei furet panne. Han vendte på papirene som fløt utover det brede skrivebordet. Foran han satt to utålmodige europeere, og de var brysomme å forholde seg til. En forbipasserende kollega tillot offiseren å lufte sin frustrasjon: Det var kommet melding fra sentrale hold om at grenseovergangen vurderes stengt for utlendinger. Med umiddelbar...
“You get a shiver in the dark, it’s raining in the park, but meantime…” Mark Knopfler syngesnakka hest og uanstrengt. Kloa hans kløyp og dro i gitarstrengene på umiskjennelig vis. Både jeg og Ramses var oppspilt over å ha krysset grensa, og musikken fra bilstereoen forsterket “Hva-har-du-i-vente-Nigeria?”-stemninga ytterligere. “Kom igjen, nå!” “A band is blowing dixie…” Halvveis ut i...
På grensa mellom Burkina Faso og Benin sto jeg og tromma nervøst med fingrene på brystkassa. Offiseren bak skranken bladde fortsatt gjennom passet mitt. Passet som manglet bevis på at jeg lovmessig hadde forlatt Burkina Faso. Han stanset opp på sida som inneholdt den stusslige blekkskriver-utskriften som skulle forestille et visum til Benin. Uttrykksløs betraktet han det i to sekunder. Deretter...
Burkina Fasos nest største by heter Bobo-Dioulasso, og ligger ca tre timer øst for grensa til Mali. Den har nesten en million innbyggere, og er viktig for landet både økonomisk og kulturelt. Byens kanskje mest enestående attraksjon er den spektakulære Grande Mosquée de Bobo-Dioulasso, en to hundre år gammel moske bygd av leire. Men den visste jeg fint lite om der jeg satt på den store sekken min...
En kritthvit sol heiste seg sakte opp på den blodrøde himmelen idet bussen forlot ingenmannsland og braste inn i Mali. Det hadde gått fjorten timer siden vi forlot Dakar by, og jeg var utvilsomt både utmattet og utålmodig. Men jeg var ved godt mot. Jeg var tross alt kommet over halvveis på det som måtte være Krisereisens drøyeste etappe så langt. Og jeg hadde entret et nytt land. En god start for...
Det hadde gått ni dager siden det italienske containerskipet kastet loss, gled fra kai og saktmodig fløt forbi Sukkertoppen. Bort fra Copacabanas strender og ut mot åpent hav. Med Rio de Janeiro i ryggen hadde Atlanterhavet vist seg fra sin beste side og fem tusen kilometer var tilbakelagt uten snev av dramatikk. Om dagen var havet blått og flatt. Om natten var himmelen stor og klar, og så stinn...