Drosjen strøk inn i Cabinda-provinsen. Den smale asfaltveien var pent innramma av en påtrengende og prektig tropisk flora. Som en severdighet i seg selv hadde regnskogen Mayombe slått følge med meg ut av Republikken Kongo. Over grensen, og inn i denne snodige, lille eksklaven som tilhører Angola – et land hvis visum angivelig var blant verdens vanskeligste å oppdrive. Men halvannen måned tidligere hadde jeg faktisk lyktes med det.
Da befant jeg meg i Brasil. Februar gikk mot slutten. Jeg gikk rastløst rundt i Rio de Janeiro og venta på containerskipet som skulle frakte meg over Atlanterhavet. Til Senegal og Afrika. Avreisen var utsatt med to uker og jeg ble tiltagende tullerusk av utålmod og tidsnød.
Språkmessig opprørt var jeg også. Jeg hadde blitt godt vant med spansken etter å ha reist gjennom hele fjorten spansktalende land, etter at jeg kryssa grensa mellom USA og Mexico i november. Men fra å forstå litt her og der, av og til gjøre meg forstått, sto jeg plutselig på verbal bar bakke i Rio og Brasil. For meg var portugisisk fullstendig kaudervelsk.
Byens gater var blitt relativt rene og ryddige etter det balstyrige og kaotiske lurvelevenet som det brasilianske karnevalet var. Jeg hadde sørga for å ankomme byen i tide til feiringa, men klarte ikke å få særlig utbytte av begivenhetene. Uten paradebilletter eller pådrivende drikkekompiser opplevdes spetakkelet nesten strabasiøst. Symptomatisk nok var jeg strengt tatt fornøyd da det hele var over, og jeg fikk fortsette på arbeidet med reisen videre i ro og mak. En Krisereise handler til stadighet om neste destinasjon.
Sånn sett var den forlenga ventetida ikke uten fordeler. Først og fremst var det essensielt å rekke å erstatte passet. Det begynte å bli temmelig gjennomstempla etter sju måneders reise og trettifire grensekryssinger. I Afrika venta det ei lang rekke med land som alle krevde visum, og det forutsatte tilstrekkelig med ledige sider i passet. Ble jeg opprådd for sider der, var jeg ille ute. Der er det langt mellom de norske utenriksstasjonene og mulighetene for nytt pass.
Siden det nye passet ble bestilt allerede i Buenos Aires fikk jeg det tidlig i hende fra det norske konsulatet i Rio. Deretter kunne jeg raskt gå i gang med å se om jeg kunne utnytte øvrig avreise-ventetid med å banke noe håndfast inn mellom de ferske, røde permene. Et eller annet som kunne forenkle visumjaget når jeg etterhvert befant meg på det afrikanske kontinentet.
Jeg visste at ruta mi nødvendigvis måtte innebære en reise gjennom Angola. Jeg visste også at et turistvisum dit var viden kjent for å være vanskelig å få innvilga. Tilfeldigvis, og påfallende fordelaktig, hadde Angola et eget konsulat i Rio. Noe jeg antok var knytta til at Brasil og Angola hadde en felles historie som kolonier i det portugisiske imperiet.
Dermed ble det naturlig at ventetid og Rio-opphold ble tilegna angolansk visumbyråkrati.
Det var den 22. februar, og jeg befant meg på konsulatet for femte gang. Med et snevert håp om å nærme meg en komplett visumsøknad. Jeg fikla nervøst med knappene på hvitskjorta mens jeg stirra på funksjonæren som leste papiret jeg hadde gitt han – det siste tilskuddet i en lang rekke dokumenter jeg hadde slitt med å sammenfatte i over ei uke.
For det var sannelig litt av en papirstabel som måtte klargjøres. Flerfoldige skjemaer, alle på portugisisk. Fullmakter av forskjellig art. Garanti fra banken min om tilstrekkelig kapital på konto. Detaljert reiserute og bestilte billetter. Bookinger og bevis på at alle overnattinger var på stell. Kopi av et plettfritt rulleblad, noe som heldigvis ikke hadde like lang leveringstid som det norske politiets nettsider hadde antyda.
Det jeg imidlertid hadde problemer med å framskaffe var den påkrevde, formelle invitasjonen til landet. Hotellene jeg hadde kontakt med tilbød ikke dette. Reisebyråene forlangte at jeg deltok på lange turer i deres regi for en slik invitasjon. Og jeg hadde ikke akkurat kjentfolk inne i landet heller. På forrige konsulatmøte hadde jeg klagd min nød over dette til en annen av konsulatetes funksjonærer. Han mente at dette ikke var noe problem. Jeg kunne bare invitere meg selv! Dermed hadde jeg i mellomtida satt meg ned og forfatta mitt eget, håndskrevne invitasjonsbrev:
“Jeg, Per Spjøtvold, inviterer herved Per Spjøtvold til Angola.”
Nå som dagens funksjonær las seg gjennom brevet, og rynkene ble mer og mer distinkte i panna hans, følte jeg meg som en komplett idiot. Jeg måtte åpenbart fullstendig ha misforstått hva den forrige funksjonæren mente.
Funksjonæren gikk gjennom brevet to ganger, og så forvirra ut. Strengt tatt ikke særlig overraskende for den rødmende, krisemaksimerende nordmannen. Til min ytterligere forkleinelse henta han inn en kollega som han viste brevet til. De diskuterte seg imellom på ubegripelig portugisisk, mens jeg sto der og kjente på at ikke engang måten jeg sto på framsto troverdig. Omsider henvendte de seg til meg for å forklare problemet med brevet.
Jeg måtte maskinskrive det, og få det stempla!
“Men… Er innholdet ok?” spurte jeg fortumla. “Jada, jada! Vi må bare ha det maskinskrevet. Og stempla.”
Opprømt løp jeg ut og bort til den nærliggende internettkafeen. Der fikk jeg raskt plotta inn og printa brevet hvor jeg så sjenerøst inviterte meg selv til Angola. Sjenerøs viste funksjonæren seg også å være ved min retur. Det påkrevde stempelet kunne han faktisk ordne for meg. For et lite ekstragebyr.
Søknaden var omsider komplett. Én uke skulle det ta konsulatet å gå gjennom den og finne ut om den var verdig et visum.
Da jeg troppa opp på konsulatet torsdag andre mars, gjensto det kun fire dager til jeg skulle forlate det amerikanske kontinentet med containerskipet Grande Africa. Da trengte jeg nødvendigvis passet mitt, og var nå naturligvis både oppspilt og engstelig. Sekretæren i konsulatskranken gravde fram den lille røde boka fra ei skuff. Og da jeg fant det angolanske visumet møysommelig limt inn på første side, klarte jeg ikke å holde tilbake et par trønderske gledesgloser.
Nå, seks uker seinere, fikk visumet omsider sitt tilhørende innreisestempel på Frontiere Fouta, grensestasjonen mellom Republikken Kongo og Cabinda. Om enn foreløpig i en adskilt eksklave, kjente jeg på en begeistring over å være inne i et såpass tilsynelatende lukka land som Angola. Denne hermetiseringa var det sikkert mange grunner til, men Angolas historie med krig og uro de siste hundre år var antageligvis en betydelig faktor.
Å løsrive seg fra kolonimakten Portugal skulle nemlig bli en lang og krevende kamp. Fra misnøyen som begynte å ulme på 1930-tallet vokste det de påfølgende tiårene fram flere separatistgrupper, og gjorde kolonikrigene uunngåelige. Konfliktene fortsatte fram til nellikrevolusjonen i 1974, hvor Portugal kasta sitt autoritære diktatur og innførte demokrati. Dette bana vei for Angolas uavhengighet året etter. Separatistgruppene var imidlertid ikke ferdige med å kjempe; landet ble umiddelbart kasta inn i en lang og brutal borgerkrig. Med innblanding fra USA og Sovjetunionen ble krigen også i stor grad en stedfortrederkrig, og først i 2002 kunne man fastslå at det var fred i landet. Da var om lag en og en halv million mennesker drept, like mange hadde rømt landet og ytterligere tre millioner internt fordrevet.
I årene etter krigen har landet slitt med gjenoppbygging. Til tross for enorme ressurser innen olje og mineraler, har den økonomiske ulikheten i befolkninga vært standhaftig. I stor grad på grunn av ledelsen til et gjennomgripende korrupt regime.
Selv om borgerkrigen var erklært ferdig på fastlandet, var Cabinda en provins der konfliktene vedvarte. Separatistgrupper, regjeringa i Angola og oljeselskaper var alle sentrale brikker på det tidvis blodige spillebrettet, som hadde holdt det gående i ett sett i tida etter borgerkrigen.
Cabinda-eksklavens frigjøringsfront FLEC hadde siden 1963 kjempa for Cabindas egen uavhengighet. Og de var slettes ikke fremmed for å ty til ekstreme midler som drap, vold og kidnapping for å nå sine mål. Jeg ble påmint dette da jeg observerte det svære fotballstadionet ved motorveien der drosjen nådde utkanten av Cabinda by.
Åtte år tidligere, i 2010, hadde Angola vært vertskap for Afrikamesterskapet i fotball, og Cabinda var én av fire spillebyer. Togos landslag kom for å delta i cupen, men på vei inn i eksklaven ble bussen deres beskutt av FLAC-opprørere. Assistenttreneren, bussjåføren og lagets talsmann ble drept. Mange andre ble hardt skadd.
Fotballstadionet framsto fredsommelig fra motorveien, og det var heller ingen antydning til dramatikk da drosjen fortsatte inn i den søvnige kystbyen. Den bada i strålende solskinn, og blide innbyggere slentra bedagelig rundt i det rustikke gatebildet.
Sjåføren hadde vært både hyggelig og snakkesalig, men det meste han sa var på portugisisk. Dermed ble mitt møte med Angola et språkfortvilt déjà vu fra min innreise til Brasil. Denne gangen var det ikke den sentral- og søramerikanske spansken jeg hadde vent meg til, men den vest- og sentralafrikanske fransken. Bare for nok en gang å bli overrumpla av uforståelig, kaudervelsk portugisisk.
“Mashj, mashj, mashj…”
Til tross for språkutfordringene fikk jeg landa to avtaler med sjåføren. For det første skulle vi stoppe ved en minibank slik at jeg kunne betale for turen med angolanske kwanza. For det andre måtte han kjøre meg til et rimelig hotell.
Snart hadde vi parkert foran Pensão Pires hotell og jeg betalte sjåføren med minibank-ferske, flate sedler. Til min overraskelse og glede skulle sjåføren ha mye mindre enn det vi avtalte på grensa. Den var ny!
Motellet lå litt utenfor sentrum, vis-à-vis hovedveien sørover ut av byen. I lobbyen, som også fungerte som en liten bar, ble jeg hjertelig mottatt av en hyggelig, ung resepsjonist, og tildelt et rom. Direkte billig var det ikke, men langt fra så hinsides som de andre hotellene jeg hadde sett på nettet. Cabinda holdt et generelt skyhøyt prisnivå.
Cabinda, altså! Det perfekte reisemål! Avsidesliggende og utilgjengelig. Håpløst vanskelig å få visum til. Potensielt voldelig og farlig. Og på toppen av alt: jævlig dyrt!
Til tross for alle disse dystre faktorene var jeg umiddelbart sjarmert, både av den lille byen og provinsen. Det lå liksom et umiskjennelig “syden”-slør over stedet. Og folk var virkelig påfallende blide og hyggelige. Med andre forutsetninger kunne Cabinda lett ha vært et hvilket som helst ferieparadis.
Hotellet var helt kurant. Rommet var enkelt, men funksjonelt. Jeg humra litt av et skilt som på brukket engelsk ga tvetydige anbefalinger til oppbevaring av verdisaker på rommet. Og like etter sukka jeg over at internett ikke fungerte der inne. Jeg måtte visst gå ned i lobbyen for et snev av forbindelse.
Det var ikke veldig lenge jeg orka å stå der i inngangspartiet og pludre med den stusslige tilkoblinga. Det var like greit å logge av, dra nytte av virkeligheten og den nydelige søndagsettermiddagen. Spasere en tur og ta en titt på nærområdet. Jeg satte kursen mot strandlinja som lå en knapp kilometer unna.
Spaserturen serverte bare mer av den innledende sydenstemninga. Gatene flimra varmt i aftensolas duse, gule lys. Tenåringsgutter hilste meg i møte med store fakter, og flirte seg imellom over egen freidighet. Ved strandkanten lå det en stor og flott kirkebygning. Den tilsynelatende nybygde og fullstendig plettfrie fasaden til Missão Católica de Cabinda sto i sterk kontrast til den grovere teksturen i omgivelsene. På kirkeplassen sto noen statuer av betydningsfulle geistlige, med høye bispeluer som ragende silhuetter mot den synkende sola.
Jeg ble sittende på en benk og se utover Praia da Missão, den brede stranda bak kirka. Den myldra med badende ungdommer. Flirende baska de omkring, og kasta seg ut i de gigantiske bølgene som kom rullende inn fra havet. Med dype drønn ble bølgene brutt, og omgjort til hvite skumslør som i et par sekunder fikk klamre seg til sandstranda før havet ubønnhørlig trakk dem til seg igjen.
I morgen måtte jeg finne ut hvordan jeg selv kunne følge slørene. Forsere bølgene og fortsette reisen sørover.
For hva var egentlig hensikten med å legge reisen hit? Å dra fra Republikken Kongo inn i en angolansk eksklave? Den ligger tross alt ufravikelig adskilt fra fastlands-Angola, av ei landstripe tilhørende det andre Kongo: Den Demokratiske Republikken Kongo. DR-Kongo. Landet jeg helst ville unngå. Den massive Kongo-floden renner ut i Atlanterhavet her, midt mellom Cabinda og Angola, og landområdet på nordsida av elva tilhører altså DR-Kongo. Om man vil reise landeveien fra Republikken Kongo til Angola er man rett og slett nødt til å dra gjennom DR-Kongo.
Intensjonen med å unngå DR-Kongo handla først og fremst om sikkerhetshensyn. Kriminalitet, sivil uro, militante fraksjoner og kidnapping var gjennomgående advarsler, og innreise til landet generelt fraråda. Jeg ville ta på alvor. Selv om jeg allerede hadde kryssa et fint knippe “røde” land i Afrika, opererte DR-Kongo liksom med en helt egen truende framtoning. Muligens var dette bildet noe jeg kunne takke media og en viss Kongo-sak for.
En annen faktor var den pågående afrikanske visumkabalen. Jeg burde fortsatt begrense antall visum til det absolutte minimum. Dyrebar reisetid måtte ikke gå til spille i omfattende søknadsprosesser. Jeg hadde heller ikke kommet over noen DR-kongolesisk ambassade eller konsulat på ruta mi så langt, da måtte jeg antageligvis ha lagt turen innom Brazzaville. Det ville vært en formidabel omvei og tidstyv.
Men jeg mente jeg hadde et ess i ermet. Et underfundig alternativ jeg hadde kommet fram til etter omfattende forskning på forhånd. Et reise-hack for å unngå DR-Kongo.
Angivelig gikk det små lastebåter jevnlig mellom eksklaven og fastlandet. Sørover ut fra Cabinda by, forbi Kongo-elvas utløp. På andre sida av elveutløpet ligger småbyen Soyo på den nordvestlige tuppen av Angolas fastland, og det var dit disse båtene gikk. En slik båthaik skulle tilsi at jeg i teorien ikke ville forlate Angola. Noe som nå var helt nødvendig. Mitt angolanske visum gjaldt for kun én innreise, og denne var nå brent av på Cabinda. Dette måtte faktisk funke.
Imidlertid så jeg i reisefora og blogger at flere før meg hadde benytta denne metoden. Om anekdotene ikke var spesielt mange, var de for meg nok til å fastslå at dette var måten å gjøre det på. De praktiske detaljene rundt en slik overfart var riktignok uklare, men det fikk jeg finne ut av etterhvert. “Winging it” var blitt en toneangivende reisevane gjennom Afrika, og en strategi som hadde funka veldig godt så langt. Seinest med den utrolige togreisen gjennom Republikken Kongo.
Jeg tusla tilbake til hotellet, satte meg i baren og bestilte en pils. Nøt den fine, varme ettermiddagen i sydenland. Jeg kom på at jeg burde sjekke iOverlander, app-tipset til reisekompis Ramses på vår biltur gjennom Nigeria et par uker tidligere. Jeg zooma meg inn på kartet over Cabinda og til min glede fant jeg en oppføring kalt “Soyo boats”. Enda en indikator på at disse båtene fantes, og at de faktisk ble brukt av overlandere – reisende på egne hjul som i likhet med meg ikke kunne benytte seg av fly.
Men så la jeg merke til den siste kommentaren under oppføringa, fra ca et halvår tidligere:
NOT POSSIBLE! The military came and aborte the operation!!
En militær avskjæring? Kanskje vedkommende hadde havna midt oppi en av disse omtalte Cabinda-konfliktene? For meg føltes det temmelig fjernt. Enn så lenge framsto denne syden-perla som ingenting annet enn trivelig. Jeg lot meg ikke affisere og bestilte en ny pils. Jeg ville bevare denne bekymringsfrie dagen og kvelden, og ivareta helga enn så lenge.
Dagen etter derimot, var det bare å brette opp ermene. Det var mandag, og med hverdagens inntog forventa jeg mer aktivitet i Cabindas havneområde. Jeg tenkte det kanskje var verdt å sjekke om det fantes overfartsalternativer av mer offentlig eller formell art. Dermed traska jeg de to kilometerne til havna for å se meg rundt, før jeg eventuelt skulle begi meg til “Soyo boats”.
Som forventa fantes det ingen tegn til offentlige transporttilbud, eller noe så banalt som “turistinformasjon”. Jeg ble derimot stående foran kontorene til det som kunne se ut som Cabindas ledende shippingselskap. Ble ved å stå der et lite minutt for å mote meg opp, før jeg endelig dytta opp dørene og steg inn i resepsjonen.
Jeg stotra fram hva det var jeg lette etter, hvorpå sekretæren smilende tok meg med inn på kontoret til et av selskapets agenter. Den velkledde mannen bak den pertentlige skrivepulten var svært imøtekommende. Han så faktisk ikke ut til å synes at jeg kasta bort tida hans med de teite forespørslene mine! Han tilkalte til og med en kollega, og sammen diskuterte de seg imellom det jeg håpa var løsningsforslag og transportalternativer. Agenten henvendte seg så til meg: “Assistenten min kan kjøre deg til stedet hvorfra du kan reise med båt.”
Overvelda og smått beklemt over hjelpsomheten, fulgte jeg etter kollegaen ut av lokalet og inn i en liten, asiatisk bil som sto parkert rett utenfor. Vi kjørte ut av havneområdet, et lite stykke ut av sentrum og svingte så over på en sidevei av grov pukkstein. Den endte i ei brei sandstrand og i vannkanten femti meter nedenfor lå det flere store trebåter. Mellom dem løp en håndfull mennesker til og fra, jobbende med hvert sitt. Jeg innså at dette måtte være “Soyo boats” fra appen min. Assistenten ba meg vente i bilen, lukka døra bak seg og stabba seg over den løse sanda ned til arbeidsfolket. Jeg kunne skimte at han prata med båtfolket der nede, og at han etterhvert befant seg i passiar med to tilsynelatende uniformkledde personer.
Snart var assistenten tilbake i bilen. Han hadde nedslående nyheter. På dårlig engelsk fikk han forklart at han hadde prata med havnepolitiet. De hadde klart og tydelig fastslått at det ikke var tillatt for utlendinger å være med båtene. Strengt forbudt. Hvorfor kunne ingen svare på, men assistenten hadde en teori om at myndighetene muligens anså overfarten som farlig. De syns nok ikke de trengte ansvaret og bråket som kunne oppstå om uhellet først var ute. “Så da er det ikke mulig?” spurte jeg med en vantro, skuffa knekk i stemmen. Han rista på hodet og svarte avfeiende: “O aeroporto, senhor”.
Vi kjørte tilbake til havnekontoret, og snart var jeg tilbake foran skrivebordet til havneagenten. Assistenten avleverte situasjonsrapport til sjefen, og agenten viste en oppriktig empati for den uheldige situasjonen min. Han beklaga dypt og inderlig at han ikke kunne hjelpe. Jeg spurte om han ikke hadde noen andre båter eller skip til fastlandet jeg kunne haike med, men han rista på hodet og gjentok samme mantra som sin kollega: “ O aeroporto, senhor. O aeroporto”.
Ute på gata banna og sukka jeg tungt til meg selv. Jeg så meg villrådig rundt i det øvrige havneområdet en liten stund, men ingenting åpenbarte seg som kunne fasilitere reisen videre. Følelsen av rådløshet tok raskt overhånd, og hele leteaksjonen ble halvhjerta og fåfengt. Jeg ga opp, og bega meg tilbake til hotellet for å omgruppere og legge nye planer.
Faen… Dette burde jeg ha tenkt nøyere gjennom.
Sannsynligheten for at Cabinda var ei krabbeteine jeg ikke kunne komme meg ut av var med ett blitt veldig reell. Satt jeg fast her nå? Sto hele Krisereisedogmen om ikke å reise med fly på spill? Var det dette som var Den Store Reisekrisen?
Dette var langt fra den første logistikkrisen jeg måtte takle.
Ruta gjennom Pakistan holdt på å glippe til gangs. Det pakistanske visumet fikk en uventa tidlig utløpsdato, og dermed måtte jeg virkelig haste meg av gårde fra Norge gjennom Sentral-Asia. Jeg kunne ikke bli forsinka med en eneste dag. Det var bare flaks som gjorde at jeg rakk meg ut av Kina og inn i Pakistan med den siste bussen før visumet ble ugyldig.
Neste krise venta meg på grensa mellom India og Myanmar. Både grensa og vestlige Myanmar var plutselig blitt avstengt for utlendinger, og India så ut til å ha blitt en blindvei. Eskorte med reisebyrå var eneste mulighet. Dette var både latterlig dyrt og omstendelig å fikse, i tillegg var det påkrevd at man hadde eget kjøretøy. Men mot alle odds fikk jeg skreket meg med på den organiserte reisen til to nederlendere i en gammel Golf som tilfeldigvis skulle krysse samtidig som meg.
Og ikke minst: Sør-Amerika til Afrika over Atlanterhavet. Når det framsto umulig dukka det likevel opp en løsning i form av en containerbåt. Det var riktignok en beslutning som sendte meg til Senegal i stedet for Sør-Afrika, og som satte den pan-afrikanske reiseruta fullstendig på hodet. Og dette var strengt tatt valget som nå hadde ført meg i uløkka her i Cabinda. Jeg skulle jo egentlig aldri hit!
Men felles for alle disse krisene var at de ble løst til slutt. Jeg var bare nødt til å gå noen ekstra runder, lete litt mer i dybden. Ta tida til hjelp. Antageligvis måtte jeg belage meg på å være her enda noen dager for å løse også denne floka. Problemet var at dette var tid jeg strengt tatt ikke hadde.
Jeg returnerte til hotellet for å re-starte researchen på reiseruter og transportalternativer. Helt fra scratch. Nettilgangen var kun tilgjengelig i den lille hotellbaren, så jeg tok plass på en klappstol med mobilen i neven. Båndbredden var fortvilende seig og traurig. Hjulet som indikerer at nettsida lastes inn kverna rundt og rundt på skjermen, synkront med forbannelsene som kverna gjennom hodet mitt. Forbannelsene over hvor lett jeg hadde tatt på dette med båttransporten. At jeg hadde satset alt på den ene hesten. Faen, altså. Avstanden til Soyo var tross alt bare 7 mil. Burde ikke det være overkommelig med en hvilken som helst motorbåt?
Et par timer med resultatløst strev, og wifi-frustrasjonen nådde kokepunktet. Før mobilen fløy i lobbyveggen bestemte jeg meg for å begi meg ut i byen for å finne et hotell med bedre internettdekning som kanskje til og med var billigere.
Leterunden ble imidlertid kort. Jeg behøvde ikke besøke mange virksomheter for å se at prisene var helt avsindige overalt. Heller ikke nettkafeer så de ut til å drive med her. Jeg forsto at jeg nok var nødt til å ta til takke med det jeg hadde, og at jeg kanskje burde begynne å forsone meg med at eneste vei ut av Cabinda var med fly.
Det gjorde meg durabelig betutta. Var det her alt skulle rakne?
Spaserturen tilbake til hotellet ble symboltung. Ei skolejente stoppa meg for å påpeke at shortsen min hadde en “errado” – en tiltagende flenge i baken. Javisst. Alt var i ferd med å rakne. Like etter møtte jeg på mitt situasjonsbetinga totemdyr: I veikanten satt en molefunken egretthegre og hang med nebbet. Uvisst av hvilken grunn, men jeg antok at også den var fortvila over å snart måtte ta til vingene.
Tilbake i den lille lobbybaren på Pensão Pires fortsatte jeg det utakknemlige nettsøket etter reisealternativer. Hadde Cabinda en havn for fritidsbåter jeg kunne oppsøke og spørre rundt? Tilsynelatende ikke… Var landeveien gjennom DR-Kongo et alternativ? Hva fantes det av konsulater og ambassader her i eksklaven? Og for å få et nytt Angola-visum, hvordan søker man visum til et land man allerede befinner seg i?
Det tok ikke lang tid før den bederva nettkvaliteten atter fikk blodet til å bruse. Behovet for noe beroligende var åpenbart. Jeg henvendte meg til resepsjonisten for skummende trøst i flaskeform.
“Du har ikke en båt, vel?” spurte jeg den unge servitøren idet han satte ølflaska foran meg. “Nei…” svarte han. “Men min venn har. Trenger du en båt?”
Jeg kvikna brått til i stolen. “Veldig!” Jeg forsøkte å forklare. Den unge mannen ville gjerne hjelpe, men forsto ikke helt problemstillinga mi. Som vanlig var anbefalinga ‘o aeropuerto, senhor’. Likevel gikk han for å ta noen telefoner og etterlot meg forundra og spent i baren.
“Jeg har en fridag i morgen” svarte han da han var tilbake. “Vi kan dra og se på båten fra morgenen av.” Der ja! Nå var det noe greier på gang! Jeg gikk til sengs med en nyvunnen gnist av håp.
Klokka åtte neste morgen møtte resepsjonist Manuel opp utenfor Pensão Pires – pliktoppfyllende og klar for tjeneste for den spesielt krevende hotellgjesten.
Vi praia en drosje som tok oss til strandområdet jeg hadde besøkt dagen før. Der dilta jeg etter Manuel gjennom vrimmelen av naust, lagerskur og enkle fiskerboliger. Han prata med de fastboende, det ble pekt hit og dit, og vi ble stadig dirigert videre på nye ruter og retninger gjennom eimen av råtten tang og fisk, tjære og sjø. Det var særdeles få løpende oppdateringer fra Manuel underveis, så jeg visste ikke helt hva vi holdt på med da vi til slutt endte opp inne i en tjafsete bakgård. Vi ble tatt imot av en middelaldrende fiskerkone, som behørig plasserte meg på en pinnestol i hagen. Der ble jeg sittende og vente mens Manuel forsvant ut på ukjent oppdrag.
Tida gikk. Jeg venta veloppdragent videre på noe jeg ikke visste hva var. Da Manuel omsider returnerte sammen med et par nye fiskerkoner, fortalte han at vi måtte komme tilbake om noen timer. Da skulle det komme en kontakt og ordne båttransporten for meg.
Så satte Manuel av gårde tilbake til hovedveien, mens jeg forfjamsa takka og bukka til kvinnene og småsprang etter guiden min som var i ferd med å hanke inn en drosje. Jeg følte at det var betimelig å spørre om hva det var som foregikk – skulle vi ikke se på båten til kompisen hans? Manuel måtte medgi at det hadde blitt litt komplisert med den båten. Nå sjekka vi visstnok helt andre alternativer.
Før drosjen nådde Pensão Pires hoppa Manuel av, og vi avtalte å møtes igjen på hotellet om noen timer. Da måtte jeg være ferdigpakka, utsjekka og klar til å reise. Musikk for mine ører – Jeg gliste forventningsfullt. Å bruke ventetida på hotellet hadde imidlertid liten appell. Fra det ubrukelige nettet klarte jeg å tyne ut lokasjonen til et vaskeri, og satte av gårde gatelangs med to tøyposer fulle av velbrukt undertøy.
To unge ansatte tømte posens innhold utover benken nede i den dampende varme vaskerikjelleren. Mens de sorterte skitne sokker, boksere og singleter i små hauger, havna jeg i prat med en annen kunde ikledd en limegrønn dress. Han var nysgjerrig på min tilstedeværelse i Cabinda.
Opptatt med den joviale praten, registrerte jeg litt seint at regnestykket i notatblokka til de vaskeriansatte hadde begynt å svelle til voldsomme proporsjoner. Møysommelig hadde de telt et og et plagg, og totalen hadde akkumulert seg til kwanza tilsvarende et par norske tusenlapper.
Forskrekka fikk jeg avbrutt hele prosessen. Jeg forklarte at jeg ikke hadde råd til dette med en klønete bemerkning om at “jeg er ikke rik”. Limedressmannen ble indignert. “Det er vel ingen her som er rike”, freste han. “Du er ikke rik, jeg er ikke rik.” Han pekte på de forvirra arbeiderne: “De er ikke rike!” Lettere beklemt tok jeg skittentøyet tilbake, men fant fram litt kwanza fra lomma. Plaster på såret til arbeiderne for å måtte fikle med det skitne undertøyet mitt uten å få jobben. Muligens også et forsøk på å overbevise limedressmannen om at jeg ikke var så kjip.
I Cabindas til tider spinnville prisklima var det altfor lett å glemme de enorme økonomiske ulikhetene. Den gjengse angolaner dro fint lite nytte av de glitrende tallene landet kunne skilte med – at Angola er det landet sør for Sahara som produserer mest olje i hele Afrika, og at hele 60% av dette igjen produseres nettopp her i Cabinda. Da er det kanskje ikke rart at misnøyen vokser, og at folk blir så desperate at de faktisk tyr til terrorvirksomhet.
Klesvasken fikk vente. Det fikk jeg også. Først på værelset mitt på Pensão Pires, og etter å ha pakka bagasjen og sjekka ut ved tolvtida, tilbrakte jeg to timer i lobbyen. Etter hvert kom Manuel for å hente meg, og sammen tok vi en taxi tilbake til stranda. Snart befant vi oss atter i den brokete bakgården.
Vi møtte igjen fiskerkona fra noen timer tidligere. Hun satte seg umiddelbart ned for å prate i telefonen. Etter hvert forsto jeg at det var båtens skipper hun snakka med, for hun ropte litt til Manuel, som oversatte videre til meg at prisen på overfarten ville komme på rundt fem hundre kroner. Videre forklarte hun og Manuel at prisen var såpass høy fordi en tredjedel av summen fungerte som “forsikring” i tilfelle havnepolitiet blanda seg. Med vaskerisatsene friskt i minne syntes jeg at det var en helt real pris.
Forsikring… Nå hadde jeg klart å komme meg såpass langt på reisen uten å ty til bestikkelser, men nå så det kanskje ut som om det var eneste utvei.
Manuel ba meg vente i bakgården, så ville skipperen snart komme i egen person. Jeg ble henvist til en trekrakk, Manuel forsvant, og jeg ble sittende og stirre lengtende ut overhavet. Mot den disige horisonten, hvor rekken av produksjonsfartøy og oljeplattformer med brennende rødgule bluss sto tett i tett.
Etter en drøy times venting, steg en høy mann i femtiårene inn i bakgården, ikledd en stram, stripete t-skjorte som framheva magemålet. Han hadde et alvorlig oppsyn idet han håndhilste. Det å være passasjer var visstnok en seriøs affære, jeg måtte forholde meg rolig og følge alle ordre som ble gitt underveis. Så skulle det gå greit å nå Soyo rundt klokka sju neste dag.
Prisen hadde imidlertid økt. Nå lå den på nærmere 800 kroner. Bakgrunnen for dette var visstnok at det hadde vært mye styr med havnepolitiet. Men han forsikra meg om at det ikke skulle oppstå noe trøbbel med myndighetene nå, og at jeg godt kunne betale ham med en gang. Så ville jeg bli henta når høyvannet var optimalt og båten klar for avreise.
Jeg fant pengene fram fra sekken og betalte mannen, som klemte meg hardt i handa før han etterlot meg i ensom majestet på min lille trone midt i bakgården.
Vrikkinga på trekrakken ble langtekkelig og begivenhetsløs, og tida gikk sakte. Solnedgangen var eneste underholdning, men som solnedgang var den upåklagelig. Ved 18-tida, da det bare var en blek, liten tånegl igjen av den oransje-fiolette forestillinga, kom Manuel valsende inn i bakgården med fiskerkona og to andre kvinner. En av dem bar en liten baby på ryggen. Det var visst på tide å gå til båtplassen.
Da jeg var barn og gikk for å besøke besteforeldrene mine, var det alltid mest spennende å gå ‘fjæraveien’. Spesielt når det var flo, og jeg måtte være kreativ – klatre, balansere og finne smutthull for å unngå sjøvannet. Nå, flere tiår senere, gikk jeg igjen ‘fjæraveien’ – i en bitteliten eksklave i Sentral-Afrika.
I skumringen fulgte vi strandkanten: Manuel, tre kvinner, en baby – og jeg. Tette treklynger, spredt bebyggelse og elveutløp tvang oss etter hvert ut i vannet, hvor beskjedne bølger streifa anklene mine. Som baktropp til en sovende baby måtte jeg humre overbærende for meg selv der jeg vada gjennom søppel, sjøgress og drivved. Inn i mørket med strandvegetasjonen hengende tungt over oss. Hvordan i all verden hadde jeg klart å havne her?
Stranda åpna seg gradvis, og utsikten ble friere. Trebåter lå som værslitte skulpturer rundt omkring i den grove sanda. Vi nådde området jeg kjente igjen fra gårsdagens besøk med kontorassistenten, og her var det full aktivitet. Jeg telte et tjuetalls mennesker i stødig arbeid. Sjøvannet klukka rundt to tunge båter som lå delvis ute i vannet. Her fordelte to unggutter strisekker og annen last, en annen øste vann med en gammel plastdunk. På land sto noen og veiva med svære presenninger.
Fiskerkona introduserte meg for en senete mann på min alder, med hule kinn og en særdeles rollebekreftende skipperlue. Dette var kapteinen jeg skulle reise med, fortalte hun. Jeg var forvirra, hvem var da mannen fra bakgården? “Agent”, svarte hun. Mellom ropene kapteinen sendte ned mot båtene, forklarte han meg at vi fortsatt måtte vente på høyvannet før vi kunne legge ut. Men i mellomtida kunne jeg starte med å overlevere bagasjen til båten.
Som alltid måtte jeg vokte nøye over ‘stridssekken’ min – den inneholdt alt av kontanter, dokumenter, data- og fotoutstyr, og jeg ville ha den inntil kroppen til enhver tid. Jeg delte bagasjen i to og beholdt denne sekken på ryggen. Storsekken med skittenklær og mindre kritisk innhold ble plukka opp av en ungdom som bar den ned til båten, fremst i baugen med den øvrige lasten.
Helt siden vi kom fram til båtplassen hadde jeg bitt meg merke i de to uniformerte mennene som sto et stykke bortenfor. Havnepolitiet. Så de var altså, etter alt å dømme, alltid til stede. De fulgte begivenhetenes gang med argusøyne. Dette nærværet utløste en viss engstelse i meg, men de så formentlig ikke ut til å gjøre noen framstøt overfor fremmedkaren som befant seg her. Forhåpentligvis var forsikringskortet nå i spill.
Jeg fikk belage meg på å vente enda litt før båten var klar for avreise. Sola var forsvunnet langt ned i havet nå, og mørket lå som et mykt pledd over stranda. For hvert minutt som gikk, ble jeg stadig mer spent. Jeg kunne ikke forstå annet enn at høyvannet måtte nærme seg full flo.
Etter en times tid kom omsider klarsignalet fra kapteinen: Jeg fikk klatre ombord!
Endelig! Dagen i påvente av dette øyeblikket hadde føltes uendelig lang. Timene kjedsommelige og uvissheten stadig tilbakevendende. Nå var tida inne! Jeg skritta ned mot vannkanten, og tanken på å legge Cabinda bak meg ga pulsen påslag.
Plutselig sto de uniformerte mennene der. Mellom meg og båten.
Faen. De forlangte å se dokumentene mine. Faen! Jeg sukka, tok av meg den lille sekken og satte den på bakken mellom beina. Fiska fram passet fra topplokket. I flimrende lommelyktlys inspiserte de passboka mi, mumla seg imellom på uforståelig portugisisk og småflira. Kikka deretter dumt på meg, før de returnerte passet og opplyste at jeg så aldeles ikke skulle være med noen båt. At jeg burde se til å pelle meg bort derfra.
Jeg forsto ingenting og ble både forvirra og sint, et sinne jeg uventa delte med kvinnene som hadde fulgt meg hit. De begynte å skjelle ut politiet, så intenst og sammenhengende at de, til min fascinasjon, akkompagnerte skyllebøttene med rytmiske steg og åpenbare danserutiner
I kjefterabalderet forsøkte jeg fortvilt å få politimennene til å endre mening. De var imidlertid urokkelige, “O aeroporto, senhor” var deres bastante mantra. Til slutt gikk de lei av hele revynummeret, og snudde ryggen til både meg og min hudflettende dansetrupp. Båtkapteinen flakka med blikket. Bæreren heiste på skuldrene. Stressnivået mitt var nå skutt i været. Alt var kaos. Hjertet hamra. Svetten silte. Jeg bøyde meg ned for å putte passet tilbake i stridssekken, men stivna helt da det eneste som befant seg mellom sandalene mine var sandstrand.
Sekken! Borte!
“Noen har stjålet sekken min!” ropte jeg i frenetisk raseri, og sammen med den erkjennelsen rant det inn en febrilsk svimmelhet. Jeg så stjerner, og fornemma blodet forlate kroppen. Gjennom dottene i ørene kunne jeg såvidt ense hvordan de hoiende stemmene økte, og gjennom tåkesynet skjelna jeg veivende armer.
Sammen med stridssekken var etter alt å dømme også selvkontrollen tapt. Krisereisens, og muligens livets, første panikkanfall var ved å tre i kraft. Jeg kjente at jeg var på randen av å besvime.
Plutselig var Manuel der med ei hand på skuldra mi. Med rolig stemme ba han meg slappe av. Og det var da jeg så at han hadde sekken min på ryggen sin. Det var han som uoppfordra hadde tatt på seg å passe på den. Umiddelbart fant jeg tilbake til pusten og kjente blodet komme tilbake til årene. Jeg gjenvant balansen og ble meg selv igjen. Mitt brydde, skamfulle selv.
Det var en særs ubehagelig episode. Først og fremst fordi jeg under villfarelsens kurvetopp, hvor jeg brølte ut at sekken var stjålet, så vidt registrerte blikket til de som sto rundt meg. Blikk som allerede vitna om høyt stressnivå, men som nå faktisk viste tegn til forferdelse. Det føltes helt uvirkelig at det var jeg som faktisk skulle skremme noen under den intense og anspente strandseansen.
Hadde jeg sett så gal ut?
Den unge bæreren lempa storsekken ut av båten igjen, og Manuel tok meg til side og hviska at vi burde komme oss vekk herfra. Det ga mening. Stemninga på stranda var blitt merkelig. Og nå var det nok lite annet å gjøre enn å godta nederlaget.
Vi traska gjennom mørket, navigerte mellom naust og skur, opp fra stranda og ut på hovedveien, og hele veien var Manuel på telefonen. Vi ble stående på gårdplass over gata til en nedslitt bensinstasjon, og snart kom kapteinen fra båten. Han ga meg honoraret som han hadde fått fra ‘agenten’. Hovedpersonen selv var imidlertid sporløst forsvunnet med resten av pengene.
Dette gjorde tydeligvis både Manuel og kapteinen beklemt og skamfull. Jeg forsikra dem om at tapet av pengene ikke var det viktigste. Den største skuffelsen var at reisen ble avbrutt i det øyeblikket den var i ferd med å begynne. Jeg kunne heller ikke helt fatte hva det var som skjedde, hva som gikk så galt – en forvirring jeg delte med kapteinen. Han hadde forstått det slik at alt var i orden med politiet. Manuel mistenkte at ‘agenten’ med overlegg ikke hadde fiksa noe som helst.
Desillusjonert, nedslått og irritert praia jeg en passerende drosje, og sammen med Manuel gikk turen tilbake til Pensão Pires hotell. Der snakka Manuel med respesjonisten, og sammen tilbød de meg gamlerommet for ytterligere ei natt i Cabinda. Før jeg trakk inn dit for å dyrke melankolien, kjente jeg etter kveldens hektiske hendelser på et uvanlig kraftig røyksug. En tydelig samvittighetstynga Manuel fulgte med meg ut på fortauet der jeg tente en sigarett.
Langs gata kom en skjeggete, skitten boms gående. Han var ikledd en fillete snekkerbukse, og den svært lave og vide bukselinningen eksponerte manglende undertøy og en støvete tissefant. Han stilte seg helt inntil meg og stirra meg inn i fjeset. Manuel begynte å skjelle ham ut, men bomsen reagerte ikke. Uten et ord fortsatte han å stirre rett inn i sjela mi med vidåpne øyne. Jeg fiska fram røykpakken fra lomma, putta en sigg inn i skjegget der jeg antok munnen befant seg, og tente den. Etter et vanvittig dypt trekk brøt endelig mannen den intense blikkontakten. Pattende på sigaretten traska han videre nedover gata.
Med et utmatta oppsyn forsvant Manuel inn i natta. Jeg sukka tungt. Om jeg noen gang hadde trengt en øl, var det nå.
Selvmedlidende slo jeg meg ned i lobbybaren. Å drukne sine sorger viste seg imidlertid vanskelig – ølen resepsjonisten serverte var frosset til is inne i flaska, og det hindra den frie flyten av medisin til hjertet. Den like frosne nettforbindelsen satte en effektiv stopper for å sende melding hjem til Sofie om dagens nederlag. Myggen i knehasene mine fikk derimot lepje til seg fritt og freidig. Jeg holdt på å klikke. Så det ble raseriet, ikke rusen, som en stakket stund fikk erstatte vemodet. Nå var det ganske stusslig å være på krisereise.
Kveldens hendelser føltes som siste spiker i kista for flyforbud-dogmen. I teorien kunne jeg sikkert ha blitt værende i Cabinda i flere dager for å lete videre etter løsninger. Men nå begynte motargumentene å akkumulere seg.
For det første: Økonomien. Med hotelldøgn som lå omtrent fire ganger over budsjettet mitt, brant jeg lyset i kvadruple ender.
For det andre: Tidsnøden. Ikke bare burde jeg for lengst ha begynt på den lange, nordgående reisen hjemover for å rekke tilbake til 41-årsdagen min. Men det venta også forpliktelser, avtaler og planer i den mer umiddelbare horisonten.
Og for det tredje: Jobbsituasjonen. Takket være en fantastisk arbeidsgiver var jeg i stand til å finansiere reiseåret med å opprettholde arbeidsforholdet mitt underveis. Reisekontoret hadde nok varierende effektivitet å vise til, men jeg gjorde virkelig alt jeg kunne for å overholde timer og oppgaver jeg var pålagt. Da jeg ble nødt til å legge reiseruta gjennom Vest- og Sentral-Afrika fikk jeg imidlertid innvilga en måneds permisjon, ettersom fasiliteter underveis i denne delen av verden vanskelig lot seg kombinere med jobbkrav. Jeg hadde håpt å være i Namibia nå mot slutten av permisjonen. Derfra forventa jeg færre infrastrukturelle utfordringer, reetablering av en viss normalitet og betydelig bedre forutsetninger for et fungerende reisekontor. En ting var sikkert: Her, i Cabinda og Pensão Pires, framsto dette umulig.
Så… skulle jeg virkelig kaste inn håndkleet?
Hva med alle tidligere kriseer jeg kunne ha flydd fra, som jeg gjennom iherdig innsats og mot alle odds likevel klarte å gjennomføre til lands? Var ikke dette verdt noe nå? Hvorfor i det hele tatt streve med containerbåter over verdenshavene hvis jeg bare kunne hoppe på et fly?
Uten oppfordring kom resepsjonisten og la regninga for de frosne ølene på bordet. “Time is up” sa han, og begynte å rydde unna glass og slukke lamper. Han hadde nok rett. Jeg måtte smertelig innse det. Tida var ute. I morgen måtte jeg sikkert ta den forsmedelige turen til flyplassen.
Med kvernende hjerne og uthult humør ble det ei natt med oppstykka søvn. Morgenen etter var jeg tidlig oppe, og gikk ned i resepsjonen for å hilse på Manuel. Jeg hadde tross alt et ørlite håp om at han hadde funnet på et eller annet genialt i løpet av natta.
Der sto det imidlertid en ny og ukjent kar, og jeg fikk opplyst at Manuel var syk i dag. Dette ga meg naturligvis en umiddelbar skyldfølelse. Etter gårdagens fadese hadde han sikkert ikke så lyst til å forholde seg mer til den brysomme gjesten.
Inne i frokostsalen satt det allerede en herremann og spiste. Han smilte imøtekommende og spurte meg hvordan det gikk. Jeg var for trøtt og trist til å si noe annet enn det som sant var: Nei, det gikk ikke akkurat strålende. Og da gjesten ville vite hvorfor, forklarte jeg problemet mitt med mangel på båt til fastlandet. Muligens med en fantasi om at han skulle si “Jeg har en båt og kan frakte deg!”
Mannen med navnet Alfonso hadde ingen båt. Men han ble like fullt ivrig av floka mi. Den skulle det vitterlig gå an å fikse! Han var rask med å dra fram telefonen, og på rappen tok han et par ropende telefonsamtaler.
Han mente det burde la seg gjøre å bruke transportbåtene på stranda.
Jeg sukka og slo fast at det var uaktuelt for meg å dra tilbake til den jævla stranda. Om det fantes andre båter, andre kreative forslag, hva som helst, så var han hjertelig velkommen.
Alfonso tenkte så det rent ut knaka. Han ba meg gi ham et par timer, så skulle han se hva han kunne fikse. Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk. Gi Alfonso en sjanse. Han fikk bli min siste fixer før flyet ble neste utvei. Vi avtalte å møtes på samme sted noen timer senere, og med det strøk en oppspilt Alfonso ut gjennom dørene. Jeg spiste frokosten min og gjenopptok den seige kampen med nettverket for å lete etter nåla i logistikk-høystakken.
Jeg så nå at dette var et problem flere reisende i Cabinda hadde slitt med de siste par årene. Det lot seg visst gjøre å frakte mopeder og sykler med transportbåtene, og noen brukte sågar et lokalt militærfly til å frakte landroverne sine til fastlandet. Men for selve menneskekroppen gjaldt til stadighet samme tese:” O aeroporto, senhor!”
Ut på formiddagen var jeg ikke blitt noe klokere, men Alfonso var tilbake i lobbybaren til avtalt tid. Han hadde selvfølgelig vært borte på den forbanna stranda. Snakka med kapteiner, mannskap og ikke minst politiet. Og han kunne fortelle at politiet nå visste utmerket godt hvem jeg var, og hva det var jeg forsøkte på. Til den grad at de var ekstra oppmerksomme, og på utkikk etter snikende tilstøt der på stranda. Så ja, Alfonso måtte innrømme at det var komplisert.
Men han hadde kontakter som kunne hjelpe, og han hadde en listig plan.
I kveld, ved høyvannets innsig, skulle vi dra til stranda. Men et godt stykke unna området hvor transportbåtene og havnepolitiet befant seg. Der, i ly av nattemørket, ville vi møte kontakten til Alfonso. En lokal fisker som hadde gått med på å smugle meg ombord i den lille fiskepirogen sin. Sammen skulle vi seile ut i Cabindabukta, mot åpent hav og godt utenfor syne for politiet. Der ville pirogen ha en rendez-vous med en av lastebåtene. Vel på plass i båten ville vi gjennom natta seile sørover langs Cabinda- og Kongokysten. Forbi Kongo-elvas utløp og til slutt ankomme Soyo på det angolanske fastlandet tidlig, tidlig neste morgen.
Alfonso presiserte at når vi skulle dra til stranda var det viktig at jeg ikledde meg heldekkende, mørke klær og gjerne hette og hansker for å skjule huden. Politiet måtte for enhver pris ikke gjenkjenne meg om vi skulle ha sjans til å lykkes. Dette forutsatte en svært lav profil og ytterst forsiktig framferd.
Prisen for denne manøveren: En halv million kwanza.
Så ble det grytidlig torsdags morgen. Jeg hadde pakka sekken, sjekka ut av Pensão Pires og kjørt drosje i om lag fem minutter. Nå sto jeg foran den blanke glassfasaden til Aeroporto do Cabinda med hjertet sunket helt nederst i magen.
Å gjennomføre Operasjon Alfonso var naturligvis uaktuelt. Den var risikabel, kanskje til og med livsfarlig. Og selvfølgelig ulovlig. Her skulle jeg bokstavelig talt forholde meg til menneskesmuglere, intet mindre.
Men når sant skal sies var det ikke disse suspekte faktorene som var utslagsgivende for mitt endelige avslag. Dealbreaker for meg var først og fremst prisen. Jeg hadde ikke en halv million kwanza, hele 18.000 kroner, å bruke på dette tullet som det slettes ikke fantes noen garanti for at ville fungere.
Alfonso var overraska over at jeg ikke ville ta meg råd til denne lille, lyssky affæren. Her i Cabinda var dette som fillesum å regne kunne han fortelle meg. Tja. Som så mye annet her, var nok også menneskesmugling en kostbar tjeneste. Dermed opplevdes det ganske komisk at han ville ha meg til å spandere middag på ham for jobben han hadde gjort. Jeg tenkte det fikk være fair. Såpass til fikser kunne jeg være.
Men en halv million kwanza for en bitteliten båttur… Jeg betalte halvparten av det for å krysse et føkkings Atlanterhav!
Inne på terminalen føltes det rart og nedslående å gå gjennom de velkjente flyplassrutinene: Sjekke inn i skranken. Få bagasjen grundig gjennomgått før den ble sendt med transportbåndet. Og som vanlig bli i overkant stressa av sikkerhetskontrollen, selv om den var relativt uformell. Til slutt befant jeg meg i avgangshallen. Der var det to køer, hver av dem representerte de to alternativene jeg hadde stått overfor ved valg av reiserute når jeg nå måtte ta til vingene.
Den desidert største køa var til Boeing 737-ruteflyet til Angolas hovedstad, Luanda. Flyet var et moderne, raskt og behagelig alternativ, med en flytid på bare tre kvarter. Med reisedagene som hadde gått tapt i Cabinda, ville denne ruta raskt kunne ta igjen det tapte, siden Luanda fortsatt var en planlagt destinasjon på den angolanske reiseruta.
Selv om jeg var i ferd med å bryte Krisereisens flyforbud, kunne jeg ikke bare velge den enkleste løsninga. Skulle jeg først bite i det sure eplet, var det viktig at flyreisen på en eller annen måte simulerte den opprinnelig planlagte båtturen. Ellers kunne jeg like gjerne ha hoppa på et hvilket som helst fly. Flakse rett heimatt om jeg så ville.
Dermed stilte jeg meg i den andre køa, sammen med et titalls andre reisende. Køa for det bittelille Twin Otter-flyet, som hadde samme destinasjon som transportbåtene – det fordømte, uoppnåelige Soyo.
Flybilletten hadde kommet meg i hende dagen før, ved at hotellet ringte det vesle flyselskapet SJL Aeronáutica, og utpå kvelden stakk en agent fra selskapet innom med en billett som jeg betalte han kontant for. Det skal Pensão Pires faen meg ha! De var pinadø hjelpsomme! Til den grad at enkelte ble syke av det.
Etter litt venting ble vi sluppet ut gjennom glassportene, og det vesle passasjerfølget spaserte på rad og rekke bortetter rullebanen. Bort til den bittelille flyvemaskina som fortona seg mer som en gressklipper med vinger enn et flyvefartøy. Heldigvis, hadde jeg nær sagt. Nå når jeg måtte godta nederlaget var det godt at det fikk arte seg mer som et eventyr enn en vanlig ruteflyvning mellom Trondheim og Oslo.
Én etter én kløv vi inn i den knøttlille glassfiberskrotten. Jeg tok plass i det beskjedne setet og spente meg fast. Snart begynte den lille gressklippermotoren å breke, propellene ble omgjort til runde, diffuse dotter og småflyet trilla ut på rullebanen. Uten tilløp til oppbygging eller crescendo var vi med et brått byks oppe i lufta.
Det rustbrune lappeteppet av Cabindas hustak krympa under oss. Langs kysten spredte fartøy og installasjoner seg utover horisonten, mens flyet krenga og vendte sørover. Så var jeg altså på Krisereisens første flytur.
Etter tjue minutter var sprøytestikket unnagjort. Flyet gikk inn for en bortimot vertikal landing, og plutselig befant jeg meg i den særs etterlengta småbyen Soyo.
Til tross for tristessen var turen en veldig fin opplevelse. Den føltes eksotisk og spennende i sin enkelhet, og utsikten var simpelthen fantastisk der vi i lav høyde gled brekende over Kongoflodens glitrende utløp. OG: En flytur som var såpass stutt i både lengde og høyde kunne vel nesten ikke kalles for flytur i det hele tatt. Det hele var mer som en hoppende minibuss over elva å regne.
Intuitive forsøk på å overbevise meg selv hadde imidlertid ingen effekt. For nederlaget var ikke til å komme fra. Jeg kjente på et stort vemod over at Krisereisens første bud ugjendrivelig var brutt.
Inne i den nybygde ankomsthallen på Aeroporto do Soyo ble jeg raskt tatt til side av en offiser som forlangte pass og informasjon om reiserute og intensjoner. Hun betrakta innreisestempelet, og var ikke videre enig i min påstand om at jeg ikke hadde forlatt Angola på flyturen mellom Cabinda og Soyo. Jeg var passe sur og desillusjonert fra før, så “hun fikk bare holde på”. Krisereise-doktrinen var allerede “ødelagt” for min del, så det var lite hun kunne gjøre for å forverre situasjonen.
Ubetenksomt, såklart, det var selvsagt mye som kunne forverre situasjonen. Men jeg var blitt temmelig forsynt av angolanske autoriteter, og kjeppene de stakk i hjulene mine. Offiseren beordra meg til å vente i hallen, mens hun stakk av med passet for å konferere med sine overordnede. Tilbake måtte hun medgi at jeg hadde rett. Jeg fikk pass og bagasje tilbake, og fritt leide til å fortsette ferden.
Mumlende “det skulle bare mangle…” grep jeg storsekken fra samlebåndet og subba mutt ut av ankomsthallen.
En drosje fra oppstillingsplassen utenfor tok meg fra den lille bykjernen ut til Kinwica Resort, et feriesenter et stykke utenfor byen. Soyo hadde sikkert mange muligheter for overnatting, men det angolanske konsulatet i Rio hadde krevd forhåndsbestilling i visumsøknaden, og Kinwica var den eneste virksomheten i Soyo med online bestilling. Den kom forøvrig med en saftig forhåndsbetaling. Penger jeg frykta jeg hadde tapt med alle datoendringer som hadde oppstått i reisekaoset, seinest med transportbåt-fiaskoen to dager tidligere. Men driverne var heldigvis fleksible og hjelpsomme, og jeg ble godt mottatt og innlosjert i min egen bungalow.
Å befinne seg på et smått eksklusivt feriested fikk bli et plaster på flytur-såret, og jeg forsøkte å slappe av og nyte de forseggjorte omgivelsene. Samtidig måtte jeg planlegge reisen videre, og i en fluktstol ved hotellets basseng fikk jeg kombinert begge deler. Etter de siste dagenes nettfrustrasjoner var hotellets raske og stabile tilkobling en sann fryd.
Angolas største busselskap, Macon Transport, utmerka seg med moderne og profesjonelle nettsider, komplett med en dynamisk søkemotor for alle ruter og linjer. Dette var en velkommen og informativ luksus man ikke hadde opplevd på lenge. Siden jeg forlot Dakar i Senegal, hadde det stort sett handla om å løfte en finger mot vinden og håpe at en buss dukka opp – et sted, en gang. Nå kunne jeg endelig legge konkrete planer for de neste dagene.
Online billettsalg var imidlertid for mye å håpe på. Jeg måtte ta turen til bussterminalen inne i byen for å kjøpe billett, men da fikk jeg i hvert fall anledning til å utforske mer av byen jeg hadde lengta etter å nå. Slappe av fikk jeg gjøre mer av til kvelds.
Soyo var mangfoldig og levende, omtrent på størrelse med Trondheim. Kritthvite strender omkransa den sjarmerende byen, og ga inntrykk av en idyllisk turistdestinasjon. Likevel var Soyo først og fremst et knutepunkt for industrien. Oljevirksomheten i området hadde bidratt til moderne bebyggelse og infrastruktur. Samtidig vitna eldre bygninger og værbitte fasader om tida da Soyo var en sentral havn for den portugisiske slavehandelen.
Jeg fant etter hvert fram til Macons terminal og kjøpte billett til bussen som gikk til Luanda neste morgen. Deretter vandra jeg rundt i byens historiske deler, langs kaikanten og promenadene. Dette var altså Angola – landet som hadde vært så krevende å nå, men som nå framsto riktig så koselig.
Tilbake på Kinwica tok jeg et par øl ved bassenget mens mørket senka seg, og det ble middagstid. Store, brennende fakler kasta et varmt lys over området og skapte en stemning av feriekoloni og sydensjarm. Restauranten var allerede i full gang med serveringa, og jeg satt ei stund og studerte menyen. Da servitøren omsider kom bort, ignorerte han glatt at jeg bladde i menyen og informerte meg i stedet om hva jeg skulle bestille – suppe til forrett og grillspyd til hovedrett. Jeg så ingen grunn til å protestere.
Jeg klarte å gjenvinne en viss ro og følelse av kontroll i løpet av kvelden og natta på Kinwica.
Da jeg sjekka ut grytidlig neste morgen, møtte jeg den portugisiske hotelleieren i lobbyen. Han hadde tilbudt seg å kjøre meg til bussterminalen, noe jeg gladeligtakka ja til, spesielt med tanke på avreisens ukristelige tid. I hans nyvaska SUV fulgte vi en annen rute inn mot sentrum. Veien gjennom elvedeltaet ga meg et tydeligere inntrykk av Soyos industrielle tyngde – lysene fra raffineriene blafra både i det nære og det fjerne, som påminnelser om byens økonomiske motor.
Klokka 06:30 var jeg og bussen underveis. Idet den lange turen starta, kjente jeg på en merkelig og delvis demotiverende følelse. Etter å ha tatt småfly på forrige etappe, føltes det nesten bortkasta å sitte på en buss i førtito mil. En distanse som enkelt kunne vært eliminert om jeg bare hadde valgt den andre køa på flyplassen i Cabinda. På et øyeblikk kunne jeg ha spart meg for ni timer med monoton kjedsommelighet.
Men nettopp denne “kjedsommeligheten” utgjorde en stor del av det som definerte Den Store Krisereisen – såpass at jeg nesten betrakta den som et privilegium. Den ga meg tid til å tenke, dyrke kreativitet og utarbeide platekonsepter, tekster og visuelle ideer. Og snart satt jeg og skrev heavymetal-lyrikk mens Angolas irrgrønne landskap fløt forbi utenfor vinduet. Melankolien over brutte dogmer klarte jeg imidlertid ikke å riste av meg.
Veien mellom Soyo og Luanda var flat, nybygd og i utmerket stand. Reisen forløp uten problemer, og bussen klarte fint å holde den estimerte reisetida på ni timer. Rundt halv fire på ettermiddagen rulla vi inn i Luanda, Angolas fascinerende og snodige hovedstad.
Byen kunne på mange måter minne om et afrikansk Dubai. Nybygde, massive skyskrapere strekte seg mot himmelen, men kasta samtidig lange skygger over de nærliggende slumområdene. Infrastrukturen hadde slitt med å holde tritt med den voldsomt raske utbygginga, og senskader fra den lange borgerkrigen hadde ikke akkurat hjulpet. Byen ble opprinnelig bygget for en halv million mennesker, men hadde nå rundt 8 millioner innbyggere.
Luanda rangeres som en av verdens dyreste byer, på linje med Zürich, New York og Oslo. Den galopperende økonomien kan man selvfølgelig takke oljeindustrien for, sammen med gjennomgående korrupsjon og behovet for å importere nesten alt – ettersom det eneste som produseres her er olje.
Macons terminal lå på sørsida av byen. Jeg skulle bo i sentrum, så etter å ha gravd bagasjen ut av lasterommet traska jeg ut på hovedveien som gikk forbi terminalen. Der hoppa jeg ombord i en blåhvit kassebil-drosje. En såkalt candongueiro, Angolas svar på det som i Russland og Ukraina kalles for en marshrutka. En kombinasjon av maxitaxi og rutebuss, hvor passasjerer hopper fortløpende av og på til en liten fastpris. Minibussen var bare markert med nummer, så jeg tok en sjans på at den ville kjøre i retning sentrum.
Jeg skulte ut gjennom vinduet idet candongueiroen passerte Luandas flyplass. Bitre påminnelser til tross var vi tilsynelatende på riktig vei. Jeg gikk av minibussen ved ei svær rundkjøring. Dette viste seg å være et av Luandas landemerker, Praça da Independência. I midten sto en monumental statue av landets første president, Agostinho Neto, og hytta mot meg med kommunistneven sin.
Ved innsjekk hos Hotel Residencial DB ble jeg forbitra over at bookingprisen fikk et betydelig påslag av resepsjonisten. Sliten etter reisen og alltid like konfliktsky, fikk jeg ikke formidla annet enn at dette gjorde meg skuffa. Denne kraftsalven resulterte naturligvis ikke i noen endring av pris, men jeg ble etterhvert geleida ut av rommet mitt og omplassert til et som var marginalt større og stiligere. Til alt overmål hadde rommet tålelig bra internett, og med det var kveldens agenda satt: Legge essensielle reiseruter og timeplaner videre, samt forberede meg til jobbstart.
Neste dag var det lørdag, og jeg måtte passe meg for ikke å bruke hele Luanda-oppholdet og siste del av permisjonstida foran PC-en. Se til å komme meg ut og oppleve byen.
Jeg gikk gjennom sentrum og observerte hvordan folkelivet utfolda seg. De mange kontorbyggene og kommersielle sentre ga byen et hektisk, urbant preg, sporadisk avløst av arkitektur med historisk karakter. Bak den store São Miguel-festningen lå kysten, og der strakte en enorm landtunge seg fra bykjernen og ut i havet. Dette var Ilha do Cabo, et populært rekreasjonsområde med hoteller, klubber, barer, restauranter, loppemarkeder og marinaer.
Jeg vandra utover det smale skaget mot etablissementet Café del Mar. Strandklubben var et populært tilholdssted for utlendinger som jobba i oljebransjen, og følgelig ganske fasjonabel. Interiøret var strigla og stilrent, med elegante seilduker oppspent mellom palmene for å skjerme mot den varme formiddagssola, mens plattingene stadig ble børsta fri for sand. Det internasjonale klientellet nøt den varme dagen med eksklusiv sjømat i dype tallerkener og bobler i slanke glass. En elegant kledd servitør leda meg til et lite bord av solid, tykt treverk. Jeg forventa naturligvis at lunsjen og ølen skulle koste skjorta, men prisene var egentlig ikke så hårreisende for en nordmann. Jeg var nok bare blitt litt for vant til andre prisnivåer de siste månedene.
En smule mistilpass bestemte jeg meg raskt for å vende tilbake til hotellet etter lunsjen. Med slitne bein etter gåturen på nesten ei mil for å komme hit, frista det sterkt å ta en candongueiro tilbake. Jeg valgte tilfeldig blant kassebilene som kom på rekke og rad langs fortauskanten utenfor strandklubben, klatra ombord og umiddelbart var jeg underveis tilbake mot byen. Uten ruteinfo eller språkevne måtte turen nødvendigvis bli like måfåstyrt som fra bussterminalen. Langs ei landtunge var det uansett begrensa hvor feil det kunne gå. Tenkte jeg.
Der ei tunge tar slutt, starter gjerne svelget. Bråere enn hva jeg var forberedt på, kom svelget i form av ei trakt som leda den iherdige minibussen ut på en motorvei omgitt av høye murer. Vi var nå i full fart på vei vekk fra sentrum. Jeg kjente stressnivået øke – her var det nok best å komme seg av ved første anledning. Det ble like fullt noen kilometer med mur og motorvei, før første tilgjengelige holdeplass åpenbarte seg. Jeg betalte den unge kassereren i forsetet, hoppa ned i det gulbrune støvet og belaga meg på en lengre gåtur hjem.
Omgivelsene var påfallende slitne. En massiv fengselsbygning ruva noe foruroligende over motorveien på den andre sida. Den øvrige bebyggelsen besto i stor grad av bølgeblikk. Å kalle dette et slumområde var neppe særlig urettmessig. En eldre kar hoia noe etter meg – og for en gangs skyld kjente jeg igjen i hvert fall ett ord. Jeg hadde hørt det noen uker tidligere, i form av velmenende formaninger i en av Rio de Janeiros mer lugubre bydeler:
‘Perigoso!’ Fare!
Jeg tolka det som at jeg befant meg på et sted jeg ikke burde være. Klossete men raskt fikk jeg kryssa den travle motorveien. Jeg hoppa umiddelbart om bord i den første og beste candongueiroen fra motsatt retning, med håp om at den ville ha en noenlunde sentrumsnær destinasjon. Den kjørte riktignok litt på kryss og tvers gjennom den slitte bydelen, men i lovende retning. Et par kilometer unna hotellet tok jeg den siste strekninga til fots.
Jeg vil ikke si at jeg ble veldig skipla av å havne på ville veier, men det kan ha bidratt til at jeg ble sittende pal på rommet foran laptopen utover ettermiddagen. Jeg fikla med reiseruter og planer, helt til rumlinga fra magen ikke lenger kunne ignoreres. Et raskt søk avslørte at den populære Restaurante Veneza lå bare et kvartal unna, og deres etter sigende tradisjonelle portugisiske kjøkken satte i meg et brennende begjær etter bacalao.
Skuffelsen skulle bli betydelig, idet en blek og ugjenkjennelig fiskekomposisjon ble lagt foran meg. Jeg tenkte kanskje det var uttalen – som var mer Kristiansund enn Lisboa – som hadde kludra til bestillinga. Men det jeg imidlertid hadde glemt var at bacalhau utenfor Norge bare refererer til torsk eller klippfiskrett, hvorav det finnes tusenvis av varianter og oppskrifter.
Neste dag var det på tide å forlate Luanda og fortsette sørover. Det var søndag, den siste dagen i permisjonen, og en viktig dag å utnytte for å tilbakelegge noen mil og komme nærmere Namibia. Målet for dagen var Benguela, kystbyen som ligger omtrent midt mellom Angolas nord- og sørgrense.
Jeg hadde møtt opp grytidlig på Macon-terminalen for å ta første sørgående buss med ledige plasser. Destinasjonen måtte justeres en smule, og jeg endte opp på bussen til Lobito. Byen som ligger bare tre mil nord for Benguela og fungerer som dens forstad og havneby. Bak meg la jeg Luandas noe vulgære skyline – kanskje en av de mer kontrastfylte byene på Den Store Krisereisen.
Det føltes fortsatt tyngre enn før å ta en langdistansebuss, men jeg begynte i grunnen å tro mer og mer på de indre formaningene om at flyet fra Cabinda ikke var stort mer enn en nødvendig hoppebuss over Kongoelva – at ingenting egentlig hadde endra seg.
Veiene mellom Luanda og Lobito var blitt betydelig dårligere enn på forrige etappe, men for den moderne Macon-bussen gikk turen nærmest på skinner. Etter litt over ti trivielle reisetimer, helt i rute, nådde vi utkanten av Lobito.
Bussterminalen lå et godt stykke utenfor byen, men jeg delte taxi med tre andre reisende og var snart på vei mot Lobitos bykjerne. Geografisk sett er Lobito påfallende lik Luanda, og på kartet framstår den som en miniatyrutgave av hovedstaden. De har omtrent samme fasong og en nesten identisk landtunge. Hotellet mitt, Eden Guest House, lå helt ute ved tungespissen av Lobito.
Rommet var enkelt og greit, av tilsvarende standard som i Cabinda og Luanda. Men her rettferdiggjorde prisen i det minste standarden, og det føltes godt for den lille, økonomiske bekymringen jeg hadde hatt gjennom hele Angola. Jeg runda av kvelden på en restaurant ytterst på tungespissen, med en observasjon om at myggen i Lobito virkelig biter bra fra seg.
Mandag morgen var første dag tilbake i jobb etter permisjonen, men starta med stress hos både meg og kolleger da hotellets internett var nede. Resepsjonen virka lite interessert i å fikse det, så jeg pakka sekken, satte den i resepsjonen og sa jeg måtte bytte hotell hvis nettet ikke var oppe etter frokosthandelen. Kanskje hadde den milde trusselen effekt, for da jeg kom tilbake, pep mobilen i lomma av innkommende oppgaver. Det var bare å brette opp ermene for to solide arbeidsdager i Lobito.
Etter en intens og effektiv dag på kontoret var neste punkt på agendaen å realisere videre reiseplaner. På Macons nettsider hadde jeg sett at det faktisk gikk en buss hele veien fra Lobito til den namibiske grensa. Reisen var imidlertid lang – åtti mil fordelt på femten timer. Heldigvis var dette en nattbuss, så jeg kunne gjennomføre turen uten at det gikk altfor mye utover den gjenetablerte jobbvirkeligheten. Om alt klaffa, kunne jeg starte arbeidet litt seinere neste dag – men da faktisk i Namibia.
Før jeg tok bryet med å dra hele veien ut til billettskranken på bussterminalen, bestemte jeg meg for en spasertur langs landtungen mot innlands-Lobito. For ved rota til tunga lå det, av alle ting, en jernbanestasjon!
Lobito var endestasjonen for Benguela-jernbanen, en av Angolas tre store jernbanelinjer. Som togentusiast frista det å reise østover, særlig siden jeg nå var i et afrikansk land med en velfungerende jernbane. Men togkorridorene gikk bare mellom kysten og innlandet, og passet dårlig med min sørgående reise. Stasjonsbygget var ribba for både folk og fasiliteter, men synet av passasjervognene lokka meg nesten til å legge om ruta.
Jernbanelinja gikk riktignok inn i DR-Kongo, men den siste angolanske stasjonen lå ikke så langt fra Zambias grense, noe som kunne gjort østerled til et alternativ. Likevel bestemte jeg meg for å holde meg til planen om å reise videre sør, der jeg hadde noen fremtidige mål jeg ikke ville gi opp. Jeg tok taxi til bussterminalen og kjøpte billett til nattbussen som gikk neste kveld.
Dag to i Lobito gikk også med til kontorjobb og var ellers stort sett begivenhetsløs. Etter endt arbeidsdag var jeg atter tilbake på Macon-terminalen, og halv seks på kvelden var jeg underveis på den lange bussturen sørover.
Bussen dreide mer sørøst, og sakte tok innlandslandskapet over for kystens åpne horisont, som hadde fulgt meg så langt. I mørket kunne jeg nesten fornemme hvordan vei og landskap ble mer robust, etter hvert som vi langsomt klatra opp i det angolanske høylandet. Bussen var moderne og komfortabel, og med få passasjerer om bord fant jeg roen og sov uventa godt i setet mitt før midnatt.
Midt på natta nådde vi Lubango, og av en eller annen grunn måtte alle ut av bussen. Jeg ble nesten litt overrumpla over hvor kald lufta var. Flere av medpassasjerene reagerte på samme måte; de hutra og skalv. Vi befant oss nå 1 720 meter over havet, og det var helt klart et annet klima her oppe enn nede ved kysten. Selv om klokka var tre på natta, var det flere lokale som samla seg rundt bussterminalen, og alle var godt kledd.
Lysene fra en serie oljefatbål sendte blikket mitt opp en bratt, nærliggende gate. Det øverste lyset var imidlertid ikke et bål – det var Jesus! Oppe i fjellet! Den svære statuen var påfallende lik den i Rio de Janeiro, hvor jeg hadde stått i tåka og forsøkt å skimte innseilinga til containerskipet som skulle ta meg til Afrika. Det var som et slags siste brasiliansk déjà vu før jeg forlot Angola, en påminnelse om de historiske båndene mellom landene.
Halv åtte på morgenen nådde bussen grensebyen Santa Clara. Derfra ble jeg kjørt av en motorsyklist til grensa mellom Angola og Namibia, som lå omtrent tjue minutter unna. Etter å ha blitt raskt og problemfritt stempla ut av Angola, kunne jeg spasere inn i Namibia.
Med steget over grenselinja skritta jeg nå faktisk inn i Det Sørlige Afrika. Og det føltes ikke uten betydning. Nå hadde jeg kommet meg helskinna gjennom hele to afrikanske subregioner – Vest-Afrika og Sentral-Afrika. Da jeg så meg over skuldra og innså hvor jeg faktisk hadde strødd mine imaginære brødsmuler underveis, føltes det nesten absurd at jeg ikke hadde havna i større problemer på veien. Javel, så gikk den store reisedogmen ad undas i Cabinda…
…men i det store bildet var kanskje ikke det verste som kunne skje at senhor måtte en liten tur o aeroporto.
